Den dagen John Lennon ble skutt og drept var jeg i Mexico City – jeg bodde i et ungdomsherberge som skrøt av å ha vært utøver-landsby under OL i 1968. Det var to andre gjester på stedet. Den ene het Raol og var spansk. Den andre het Federico og var italiensk. Vi hadde lite kontakt, bortsett fra at vi bodde i samme hus og av og til møtte hverandre i døren.
     Mexico City var uutholdelig. Man kunne bruke opptil fire–fem timer i buss fra herberget til severdigheter – trafikken var minst like tett og ille som i Delhi og Bombay og minst like forurenset. Målet ble derfor å reise videre, til Guatemala så fort som mulig. Det var Federico som foreslo at vi skulle reise sammen. Han var en slapp smørsjarmør med langt, svart hår i krøller, tredagers skjegg og IQ rundt det absolutte nullpunktet. Raol var student og hyret inn av et arkeologisk tidsskrift i Barcelona. Han var en liten og mager fyr som gumlet amfetamin hele dagen, med den konsekvens at han aldri sov om natten og ellers var helt propell.
     Federico hadde reist gjennom USA og skulle videre sørover til Chile. Han hadde masse penger og hadde allerede leid en bil, en rusten og svært skrøpelig utseende Volkswagen Rabbit. Det han egentlig spurte om, var sjåførhjelp, og han krevde ikke annet enn at vi delte på bensinpengene. Han fortalte at han allerede hadde luftet ideen med Raol, som skulle sørover i og med at han skrev artikler om svunne inka- og maya-tider for tidsskriftet i Barcelona.
     Etter å ha sittet i kø en stund ble vi sultne. Raol hadde en fiks idé om bare å innta måltider ved fontener – å spise var for ham en form for poesi – og han nektet å innta føde uten å sitte ved springvann. Dermed kjørte vi gate opp og gate ned på jakt etter en fontene i Mexico City. Den vi til slutt fant, lå i sentrum av en rundkjøring. Midt i kaoset av aldri stansende trafikk, biltuting og aggressiv skriking fra sjåfører som veivet med armene og ville skifte fil, satt vi tre og spiste ferskt brød med ost og tomater. Da vi slo på radioen, hørte vi at Chapman hadde begått udåden i New York. Vi trodde ikke det var sant. Men Raol var den som kunne språket, og fikk til slutt overbevist oss andre. Det ble erklært sorg over radio og alle stasjonene gikk over til å spille beatlesmelodier. Da vi skulle kjøre videre, var Raol forsvunnet. Han kom tilbake en god stund senere. Da hadde han fått tak i teatersminke og malt seg helt hvit i fjeset i sympati med den drepte Lennon. Raol insisterte på at vi skulle gjøre det samme, og var så speedet at han ikke klarte å stå stille. Federico ble forbannet, og de to gikk inn i en lang og høylytt krangel. Til slutt skjøv han Raol inn i bilen og satte seg selv bak rattet. Han kjørte på italiensk vis – aggressivt, men samtidig nonsjalant og med gassen i bånn der det var mulig – mens Imagine, Happy X-mas (War is Over), I Am the Walrus og alt som måtte ha Lennons stemme durte på radioen. Raol gråt så tårene lagde erosjonsstriper nedover de hvitmalte kinnene hans. Men tåreflommen stanset da han oppdaget at Federico kjørte mot kjøreretningen på motorveien. Jeg hadde sovnet i baksetet, men våknet da Raol begynte å remje og fekte vilt med armene. Jeg skvatt og registrerte at vi passerte noen folkevogner som tutet. Deretter lurte jeg litt på hvorfor alle bilene kom rett imot oss. Jeg fattet ikke hva som foregikk før Federico la opp en siksak-manøver mot en diger trailer. Det gikk bra, men italieneren ropte skjellsord etter traileren som vinglet fra side til side på to hjul bak oss. Federico gjorde heller ingen tegn til å sakke på farten. Men nå var vi to mot én. Vi tvang ham til å bremse ned og reversere opp en innkjøring.
     Raol nektet å ha Federico bak rattet. Og jeg ville ikke ha speedfreaken der. Derfor ble det jeg som måtte til pers. Og det gikk egentlig ganske greit en stund. Det mørknet, radioen durte stemningsfullt Woman Is the Nigger of the World, Working Class Hero og andre perler. Da det var blitt ganske sent, begynte vi på en stigning som aldri så ut til å ta slutt. Termometernålen under speedometeret steg sakte men sikkert. Min spenning steg likedan, det røde feltet kom nærmere og nærmere. Jeg mente å se at stigningen flatet ut, og mot den lilla himmelen ante jeg konturene av et fjellmassiv og øynet håpet om å være nær toppunktet. Da det var to eller tre kilometer igjen, kokte motoren. Jeg stanset og kjørte til siden. Ingen av oss kunne noe om motorer. Det gikk utover Federico som hadde leid en møkkabil. Det utviklet seg til en krangel som ikke løste noe. Vi var alene på en øde vei i natten. Først fire timer senere kom lyset fra en bil sigende oppover fjellsiden. Jeg hvilte hodet på rattet, Federico lå i baksetet og snorket, mens Raol satt i lotusstilling på taket. Bilen som kom var en politibil. De fire politimennene lo så de hikstet av klovnen med hvitmaling i fjeset, og med stort alvor lyste de ned i motorrommet og pirket borti vannledningen som hadde røket tvers av. De ristet tungt på hodene sine og kjørte snart videre mens vi stod like fast. Da orket jeg ikke sitte uvirksom og foreslo at vi skulle prøve litt til – inntil motoren ble varm. Da vi nådde passet, steg solen opp. Nedoverbakken var like lang som oppoverbakken og jeg satte bilen i fri. Den rullet i vill fart nedover. Vinden mot motoren holdt temperaturen nede. Vi trillet helt inn i en landsby, inn på en bensinstasjon med mekaniker.
     Vi la oss på stranden for å sove mens bilen ble fikset. Utpå ettermiddagen var vi klar til å reise videre. Raol, som ikke hadde sovet, hadde vært og snakket med folk i landsbyen. De kunne fortelle at det noen kilometer lenger mot øst, i et fjell-lendt område, skulle være rester etter maya-bebyggelse. Raol var helt vill. Hvis dette stemte, var det sensasjonelt. Han påstod at funnet ikke var registrert tidligere. Dette var hans dag, skjebnen hadde ført ham hit. Og nå var han ikke til å rokke. Vi måtte avsløre fjellets hemmelighet. Raol satt allerede bak rattet. Vi kjørte gjennom landsbyen, ut på endeløse, eroderte kjerreveier, etter et kart som Raol hadde fått tegnet av en lokal kjentmann. Til slutt endte veien ved en grind. Noen hoiende unger i hvite bomullsklær åpnet grinda for oss. Jeg hintet litt om at vi hadde beitemarker hjemme i Norge også, men disse var bedre egnet for apostlenes hester og traktor enn for bil. Raol hørte ikke etter, og Federico snorket i baksetet. Raol kjørte over de grønne engene, forbi noen trær og fjellknauser inntil han stanset ved en fjellskrent. Federico snorket like høyt. Da jeg prøvde å vekke ham begynte han å smatte med munnen og legge seg bedre til rette. Vi lot ham ligge. Raol hektet fotobagen over skulderen og klatret som en geit oppover. Jeg fulgte etter.
     Det finnes mange slags ruiner og fornminner. Jeg har en gang sett en ekte trilobitt i naturen. Men den hadde tross alt riller og mønstre slik at man kunne forstå steinens betydning. Det jeg observerte i den fjellskrenten i Mexico, så for meg ut til å være gammel gråstein, hverken mer eller mindre. Men spanjolen tygget i seg piller, krabbet på alle fire og mente han fanget inn i kameralinsen både gudebilder risset inn i fjellet og et offeralter. Etter en stund gikk jeg lei og satte meg til å se utover landskapet. Det var en diger beitemark, nærmest havnehage, preget av enslige trær og dype kløfter. Et stykke unna lå landsbyen, og bortenfor den glimret havet. Nede på beitemarka stod bilen, og mellom bilen og meg gikk ei ku og beitet. Jeg tenkte ikke over da, det litt underlige ved at ei ku skulle gå rundt og beite i ensomhet. Men jeg satt ganske høyt. Derfor skjelnet jeg ikke kuas kroppsform; de tunge og brede skuldrene som smalnet mot de muskuløse skinkene, jeg så heller ikke hvor brede og spisse hornene var. Jeg så bare ei svart ku og lurte på hvor Federico kunne være.
     Av og til kunne jeg høre lukkeren i kameraet til Raol, av og til fikk jeg et glimt av fyren som mumlet for seg selv. Tiden gikk, Federico var ikke å se. Til slutt begynte det å bli skumt. Det var da jeg så billyktene blinke. Aha, tenkte jeg oppvakt. Federico sitter stadig i bilen. Jeg klatret ned fra fjellet og ruslet over enga mot bilen. Kua hadde trukket seg litt unna. Jeg vurderte å stikke bortom den, da billyktene blinket nok en gang. Kua løftet hodet og stirret på bilen og meg mens den drøvtygde. I det samme rullet Federico vinduet ned. Han satt i førersetet, svettende med en sigarett i munnviken. "Madonna," hvisket han engstelig. "Hvorfor er vi her, i livsfare?"
     Jeg forstod ikke.
     "Toro," sa Federico og pekte. "Corrida!" Da gikk det opp for meg hvorfor kua gikk alene. Det var en okse, en som spiste gress i påvente av å drepe eller bli drept på en tyrefekterstadion. Italieneren hadde skjønt dette hele tiden og hadde ikke våget å gå ut av bilen. Han var mildt sagt livredd og like pissetrengt. Og timers redsel gikk nå over i sinne. Det haglet med skjellsord. "Kom ut av bilen og slå lens," foreslo jeg, "du så jo at jeg fikk gå i fred for oksen." I det samme var det som om den hadde hørt hva jeg sa. Den kom labbende mot oss, tung og vaggende. Jeg hoppet inn i passasjersetet. Oksen stanset to meter foran panseret og stirret på bilen med dødt blikk. Jeg har aldri, hverken før eller siden sett et så voldsomt beist i krøtterform. Musklene tegnet seg som spenstige puter over hele den svarte kroppen, den glinset som en ferdig deffet og ferdig oljet kroppsposør. Den var en gigant, og sittende inne i en skrøpelig rustholk følte jeg meg enda mindre enn i virkeligheten.
     Federico tålte ikke å ha beistet så nære. Svetten perlet på pannen hans og han tutet for å skremme oksen bort. Den rørte seg ikke. Han tutet igjen og blinket med lysene. Oksen stirret like dødt på oss. Kjevene rullet og rullet og den siklet grønt slim. En sverm av fluer surret rundt den piskende halen, over den brede ryggen og inn i de svarte øyehulene. Federicos hånd dirret mot lyshornet. Han blinket og blinket, tutet og tutet mens han ropte: "Hvor fanden blir det av spanjolen? Jeg må så inn i helvete pisse!"
     Plutselig kastet oksen på seg, den hoppet rundt hundreogåtti grader og travet hurtig unna. Federico jublet. Men jubelen døde da uhyret brått stanset opp og langsomt snudde seg mot oss. Den senket de svære hornene og begynte å stampe i bakken med det ene forbeinet. Den krøket seg sammen, klar til kamp. Federico reagerte spontant. Han vred på tenningen. Da skjedde det som egentlig bare skjer i skrekkfilmer. Bilen startet ikke. Han vred en gang, en gang til og enda en gang. Men det eneste som skjedde var at et fryktinngytende raut drev som et krigsrop fra oksen som var så spent at hele muskelhaugen av en kropp dirret. Da motoren endelig tente, skjedde det med et hvin. Federico slo bilen i gir og kjørte – selvfølgelig i feil retning. "Feil vei," skrek jeg. "Feil vei!" Federico dro i brekket og sladdet bilen i retning landsbyen. Da oppdaget vi to ting på en gang. Mellom oss og grinda langt borte stod Raol og viftet med armene, og samtidig satte oksen seg i bevegelse. Dette var Jurassic Park tolv år før filmen. Jeg satt med blikket rettet bakover, ventet på synet av uhyret som skulle tårne seg opp, mens Federico kjørte over enga så støtdempere og fjæringer knatret som maskingevær. Avstanden til Raol ble kortere og kortere. Men det var blitt ganske mørkt, farten var stor og underlaget ikke helt plant. Plutselig nådde vi en hump som slo hodet mitt i taket. Humpen ble etterfulgt av et drønnende smell og en metallisk skjærende lyd. I neste sekund slo bakken opp under bilen som begynte å skli ukontrollert bortover. Vi fikk bråstopp inne i noe kratt. Motoren døde. Federico hadde slått hodet mot frontruten. Han stirret tomt på meg og blødde fra et sår i pannen.
     Jeg kikket ut. Noen hundre meter bak bilen stod oksen i fredsom positur og nappet etter noen blader på en busk. Den virket helt uinteressert i oss og bilen. Utenfor stod Raol helt stum, som om han hadde vært vitne til sin egen rus. Alle landsbyens barn hang over gjerdene og lo seg skakke. Bilen var vrak. Federico og jeg måtte klatre ut av vinduene, bare for å se at bakakselen var røket. Den kvelden endte i krangel og uvennskap. Og vi kom ikke lenger. Jeg kunne like gjerne blitt der – på ungdomsherberget.

© Kjell Ola Dahl

Thursday, June 26, 2003

<< Reiser