Rear
Window
1954
Regi: Alfred Hitchcock
Med: James Stewart, Grace Kelly, Raymond Burr, Wendell Corey, Judith Evelyn
m.fl.
Historien bygger på en novelle av Cornell Woolrich, en av forfatterne
som leverte mange stories til amerikansk film i femtiårene. François
Truffault framhevet Rear Window som noe av det ypperste fra Hitchcocks
hånd – fordi det er en film om film. Dette metaperspektivet er selvsagt
en av de mange grunnene til å se denne filmen, selv om det nok er veldig
sjelden at en film griper inn i ens eget liv på samme vis som det skjer
med James Stewart i sluttscenene.
Et fåtall av Hitchcocks filmer virker utdaterte i dag – oftest skyldes mugningen at enkelte karakterer virker oppkonstruerte med svak tilnærming til realitetene – f.eks. den som Tippi Hedren gestalter i Marnie. På den annen side, mange av filmene hans treffer stadig blink til de grader: Psycho er en av dem. Og når det kommer til filmhistoriens topp tjue, er det få filmvitere som kommer utenom Rear Window.
Det handler om Jeff Jeffries (Stewart), en fotograf i magasinet LIFE – som har vært uheldig og brukket benet på en av sine reiser. Nå sitter han lenket til stolen og er prisgitt omsorgen fra husholdersken (Thelma Ritter) og fra sin supermodell-kjæreste med det svulstige navnet Lisa Carol Fremont (Grace Kelly). Det eneste Jeffries har å fordrive tiden med for øvrig, er å kikke ut av vinduet mot bakgården og det livet som utspiller seg i de forskjellige leilighetene vis-à-vis hans egen.
Ideen med å bruke en boligblokk/bakgård som basis for fortellerkunst er en god, gammel og mye brukt idé. Det spesielle med Rear Window er grepet med å la én av de bofaste observere de andre. Noe som snart fatter Jeffries' interesse, er et ektepar som bor på den andre siden av gården. Kona er muligens syk, hun ligger i hvert fall i senga dagen lang og kjefter opp mannen sin som tusler rundt i tøfler, lager mat til henne når han kommer hjem fra jobb, vasker og ordner. Men en morgen er hun ikke lenger på plass i senga. Fantasien til Jeffries begynner å spinne. Han innbiller seg at naboen med det corny og nordisk klingende navnet Lars Thorwald (Raymond Burr) har drept kona, partert henne og plassert likrestene i en koffert som han har transportert ut av byen. Han klarer å banke samme idé inn i hodet på kjæresten sin. De to setter nå i gang et avansert renkespill. Jeffries greier ikke å overbevise politiet (Wendell Corey) om at det er hold i påstandene. Derfor begynner han og kjæresten å samle bevis. Blant annet går Lisa til det skritt å snike seg inn i mannens leilighet mens han er ute. Spenningen stiger hos publikum: Vil hun bli oppdaget av denne mannen som altså muligens er morder? Og: Er mannen en drapsmann eller er han ikke? Ganske elegant lar Hitch oss publikummere tro at vi ligger et lite hestehode foran Stewart/Kelly – og tvister dermed oss også.
Settingen for filmen er ganske unik. Det å la Stewart/publikum få
innsikt i familiers liv gjennom å observere dem kunne ha fristet til sosialrealistiske
øvelser. Men Hitch holder fokus på story og suspensbygging. Hver
sekvens går i samme mønster: Stewart ser gjennom kameralinsen,
publikum ser det han ser, dernest Stewarts reaksjon. Denne observasjonsteknikken
inviterer jo til å uteske fortellinger – sette sammen fragmentene som
Stewart observerer. Dermed forstår man også Truffaults begeistring
for filmen. Dette er fortelling i tre dimensjoner:
1. Fragmentene av hendelser
2. Stewarts tolkning av fragmentene.
3. Publikums tolking av Stewarts tolking.
Selv om Jeffries holder fokus på ekteparet Thorwald, krydrer Hitchcock filmen med fargerike bikarakterer i boligkomplekset. En vakker kvinne og hennes rutiner med morgengymnastikk, ekteparet som sover på verandaen, den gamle konen som senker hunden sin ned i en kurv fra verandaen slik at den får tisse, eller den enslige kvinnen miss Lonelyheart, som aldri lykkes med menn.
Det er scener i denne filmen som hører til Hitchcocks kanon – f.eks. da Thorwald skjønner at han blir utspionert og slår lyset av i leiligheten, men røper seg med gloen fra en sigar – eller introen til Grace Kelly i åpningen – som vi menn gjerne ser om igjen i slow motion. Når Jeffries senere påstår at han er usikker på forholdet til henne – finnes det ikke en mann som tror ham.
Wednesday, January 07, 2004