The
Third Man
Den tredje mann
1949
Regi: Carol Reed
Med: Joseph Cotton, Trevor Howard, Orson Welles, Alida Valli
Musikk: Anton Karas
Handlingen i Den tredje mann, som egentlig bygger på en roman av
Graham Greene, er lagt til Wien like etter krigen. Byen er delt mellom de allierte,
og er altså okkupert av engelske, amerikanske, franske og russiske tropper
som sitter på kommandoen i egne soner. Sentrum derimot, er internasjonal,
og midt oppe i denne smeltedigelen forsøker de stakkars byborgerne å
leve så normalt som mulig. I kaoset av midlertidig lov og lovløshet
er det noen som kan sko seg på krigens ofre.
Hit kommer amerikaneren Holly Martins (Joseph Cotton) for å besøke sin venn Harry Lime. Men det viser seg at Lime er død, drept i trafikken, og fyren begraves samme dag som kameraten ankommer. Cotton reiser sporenstreks ut på gravlunden, hvor presten er i ferd med å lese over kisten med den døde. Dette er scenen med de skrå blikk, rundt kisten står alle filmens hovedpersoner, deriblant den engelske offiseren Calloway (Trevor Howard). Engelskmannen fatter interesse for den nyankomne. Calloway har nemlig i lengre tid etterforsket Lime, fordi Lime regnes som den største banditten i Wien, Lime har skodd seg på svartebørs og svindel med penicillin, en ganske jævlig forbrytelse, med tanke på konsekvensene av slik feilmedisinering – og i krigstid er ofrene mange.
Holly Martins er egentlig forfatter av yrke – han skriver bøker av typen Oklahoma Kid og annen underholdningslitteratur (En høydare i filmen er når fyren skal holde foredrag om litteratur for byens besteborgere: "Well, what do you think of Marcel Proust, Mr. Martins?"). I begravelsen er også Limes eks-kjæreste Anna Schmidt (Alida Valli). Martins fatter interesse for dama, men blir allikevel med den engelske offiseren tilbake til sentrum. Ved å bli invitert til den forestående kulturelle happeningen – Litteraturshowet – får Martins argument for å bli værende i Wien noen dager. Han gjør tilnærmelser til kvinnen fra gravlunden, men avvises på det mest bestemte. Hun forguder Lime mer enn mannens mor ville gjort det.
Etterhvert skjønner Martins at det er noe muffens med Limes død. Han mistenker at noen drepte Lime, fordi noen så en mystisk tredje mann på ulykkesstedet. Tydelig er det også at noen forsøker å holde ting skjult, for vitner til ulykken begynner å dø. Etter et patetisk besøk hos Valli kommer en av filmens store scener – hvordan Martins får et glimt av trynet til Lime (Orson Welles) i et portrom. Lime er altså ikke død, men lever.
Nå følger det mange store øyeblikk for diggere av kultfilmer. Orson Welles og Joseph Cotten i pariserhjulet, for ikke å snakke om forfølgelsesscenene i Wiens kloakker, glimrende regissert av Carol Reed, eneste suspensdriver er lyden av plaskende vann og ekko fra løpende hæler, ingen kunstige dramaeffekter, ingen dustete musikk, kun kamera, lys og hard naturalisme (Robert Krasker fikk Oscar for beste fotografi). Noe annet som burde vært belønnet, er castingen. Valli er perfekt som gråkledd og ulmende vulkansk skjønnhet, Cotton er like tjukk i huet og moralsk doserende som enhver amerikaner på Europatur, kjeltringene er sleske, det vrimler av brilliante snapshots med skjeggete fjes, magre og slitne koner, gjentatte close-ups av oberst Strumps tynne og ekle skjødehund, og østerrikerne snakker selvsagt sitt eget språk. Soundtracket til denne filmen er jo blitt en kult i seg selv. Anton Karas spiller bousouki og samme låta i nesten to timer. De fleste vil huske fingrene til Orson Welles gjennom gitteret til en gatekum i øyeblikket han dør, en meter fra friheten, for ikke å snakke om sluttscenen, etter den egentlige begravelsen, når Martins nok en gang prøver seg på dama, som rolig marsjerer forbi, fordi han for henne er tynnere og mer usynlig enn luft.
Filmen Den tredje mann er svartere enn natt, fuktigere enn tåke og tristere enn Wien i 1945. Holly Martins reiste for å besøke sin venn, han reiste tilbake med et nytt og revidert syn på menneskeheten og spesielt det som enkelte kaller varige verdier.
Sunday, August 01, 1999